Ullgrisbrødre søker nytt hjem! Denne annonseteksten sjarmerte straks ekteparet Sørensen som var på jakt etter arvtagere for gammelnorsk spælsau. I dag huser familien rundt 60 dyr. Da de imidlertid så hvor store dyrene ble, fikk de hakeslepp. En fullvoksen ullgris kan nemlig bli 230 kilo.
Ullgris ala mangalitsasvin er en rase som stammer fra Sentral-/Sørøst-Europa, forteller Anne-Lise Wiik- Sørensen.
Sanne dyrevenner
Før var det gammelnorsk spælsau som gjaldt for familien Sørensen. I dag er det den eksklusive rasen Mangalica Ullgris som får nyte det gode liv på Nordre Ilen Gård i Askim.
-Vi var med å bygge opp bestanden på spælsau i en tid hvor rasen var utrydningstruet. Etter noen år som sauebønder, hadde vi lyst til å prøve oss på noe nytt, forteller Anne-Lise Wiik Sørensen. – Da vi kom over annonsen hvor grisebonden Petter Simonsen søkte nytt hjem til «gutta sine», – bestemte vi oss raskt.
Hun slipper latteren løs: Vi fikk imidlertid nærmest sjokk da vi kom opp til Østre Pavestad Gård på Hemnes for å hente avlsrånen vår. Mens vekten på en norsk slaktegris ligger på rundt 60 kilo, veide noen av purkene rundt 230 kilo. De var gedigne!
Dyrevelferd i høysetet
I dag er familien medeier i firmaet Norsk Ullgris DA og utgjør sammen med Petter Simonsen en av kun fire norske svinebønder som produserer kjøtt merket Dyrevernalliansen dyrevernmerke.
-Det er viktig for oss at skal vi drive med dyr, skal de ha det godt, forsikrer ektemannen Jon. – Her får de gå fritt ute på beite hele året. De elsker å grave seg ned og bygger egne reder i halmen for å sove. I tillegg blir de fôret med økologisk urkorn som vi dyrker her på gården. Dette handler om personligheter som har fått beholde sine personlige instinkter og som får gå sammen med moren så lenge det er naturlig.
Ekteparet Anne-Lise og Jon Sørensen bestemte seg spontant for å starte med ullgris og stortrives i rollen som grisebonde og avløser.
Ekte kjælegriser
-De er noen ordentlige sosiale dyr som elsker å bli klødd og kost med. Mange av dem kommer skravlende bort til gjerdet så fort de ser oss. Du får en helt annen kontakt med dyr som har fått beholde sine naturlige instinkt enn dyr som først og fremst holdes for kjøttproduksjon. Kjøttet har også en helt annen fettmarmorering og smaker et sted mellom viltkjøtt og storfe, sier Anne-Lise.
Avlspurkene er på Østre Pavestad gård. Når grisungene avvennes i tre måneders alderen, flyttes de så til Askim hvor de har rundt 20 mål med skog og mark å bevege seg i.
I dag er det sønnen Jon André som står for fôring og stell på gården. Anne-Lise og Jon har likegodt flyttet inn i kårbygningen hos Peter.
– Han er operasanger og mye ute på turné, forteller Anne- Lise. – Det som startet med at vi skulle «adoptere» avlsrånen Hasse, har gjort oss til både grisebønder og avløsere. Jon André har tatt over gården og står for mating og oppsyn av flokken der, men vi er en familiebedrift som jobber tett sammen.
Kjøttet fra ullgris smaker et sted mellom vilt og storfe.
Med hjertet i halsen
-Hvordan har salget gått?
-Til jul i 2019 slaktet vi 30 dyr og var kjempespente og beit nesten negler på grunn av volumet. Alt ble borte på et blunk, forteller Jon. – Selv om kjøttet av ullgris koster rundt fire ganger så mye som vanlig svinekjøtt, virker det som om folk har villet kose seg litt ekstra under Corona tiden. Mange jobber hjemmefra og lager mat som tar tid.
Jon André trekker ivrig frem kalkulatoren og tar et raskt overslag. – I høst solgte rundt 275 kilo ribbe, utbryter han fornøyd. – Det ble mye julemat!
