Det er ikke mange modister i landet, men midt i Oslo sitter det en dame for sin hatt. Å besøke Mona Strands hattebutikk i Ullevålsveien, er som å stige inn i en lun verden full av farger, glede og boblende kreativitet.
Hatter i de vakreste fargekombinasjoner, trådsneller i metervis og hattenåler i alle mulige varianter. Hodeblokker i tre fra før krigen og fjær, bånd og sløyfer i stativer og bokser, – alt etter som det er plass. I usynlige snorer fra taket henger de mest elegante hodeplagg. Noen skulpturelle, – andre i mer klassisk stil. Hele rommet er fylt med energi og inspirerende skaperglede.
Mona Strand er en av landets få modister og kan snart feire 25 års jubileum for sin hattebutikk. Skjønt butikk blir for snaut, – det er mer en blanding av atelier, arbeidende verksted og butikk.
– Tidligere var det vanlig at modistene satt på bakrommet og sydde, forteller hun. – Jeg vil heller sitte i butikken slik at folk kan se hva jeg holder på med.
Mona Strand er utdannet frisør, men omskolerte seg til kunsthåndverker på grunn av eksem på hendene. Veien gikk via Kunst- og Håndverkskolen. Læretiden tok hun hos legendariske May Aubert, den norske modisten bak mange av Dronning Sonjas ikoniske hatter. 
I dag er hun selv en erfaren mentor for fem av landets lærlinger, – i tillegg kommer mange av kundene innom for å søke råd.
– Det hender jeg veileder folk som har lyst til å skape sitt eget, forteller hun. Mange av kundene er faste, så jeg vet ofte hva de vil ha. En av kundene har kjøpt flere enn 100 hatter, sier hun og presser fornøyd hattebremmen med strykejernet. Det er alltid noe eget ved å sy hatt til en man kjenner. Jeg kan lage to nærmest identiske hatter, men er det en bestemt person jeg har i tankene mens jeg syr den ene, – slår det sjeldent feil: Kunden velger den jeg har ment til vedkommende.
Hvem er kundene?
– Det er egentlig alle slags folk. Jeg pleier ikke si noe mer rundt kundene mine enn at det er «noe høyt og noe lavt». Noen skal på hesteveddeløp på Derby og vil ha noe som skiller seg ut. Andre kanskje i en begravelse, barnedåp, bryllup eller konfirmasjon. Det er også noen som er syke og heller vil ha en hatt enn en parykk. Det kan også være folk som går på cellegift og ikke skal ha sol i ansiktet.
– Hva jeg liker best? Jeg tok masteroppgaven på skulpturelle hatter, – det er kanskje det jeg liker best. De behøver ikke å skulle bæres på noe hode, men kan være et kunstverk som står alene i et rom. En skulpturell hatt beveger seg i grenseland mellom rom, scene og mote. Det gir et slags nytt, fritt rom mellom hodeplagg, kropp og kunst det er spennende å jobbe i. Samtidig er det moro å jobbe med litt forskjellig. Jeg holder alltid på med flere hodeplagg samtidig. Nei, svaret blir nok miksen, – jeg synes jeg er heldig som holder på med det jeg liker aller best.
Les mer om Hatte-Mona her.